Om tannlegebesøk.

I går var jeg så heldig å ha en koselig tannlegetime, sånn akkurat når påskeferien står for døra. Neida, det var jo ikke så ille, men tannlegetimer kan være ille nok, har jeg erfart, spesielt hvis det kommer litt brått på at en skulle synes det var så ille. Saken er den at jeg i fjor uforvarende hadde bestilt time hos et ungt og uerfarent tannlegeindivid som tilsynelatende syntes jeg var den teiteste pasienten hun hadde hatt med de svakeste kjevene hun noen ganger hadde hørt om ("Hæ? Sliten av å gape i 45 minutter?"). Saken ble ikke bedre av at alt hun skulle gjøre tok minst to evigheter til sammen...



Omtrent slik føltes det ut


 I år fikk jeg imidlertid tips om en hyggelig tannlege som var atskillig proffere og hyggeligere mot sine kunder, svake kjever eller ei, og alt var fryd og gammen, sikkert for at jeg hadde presisert mine noenlunde ubehagelige opplevelser av fjoråret og tanker rundt dette til vedkommende.

                                                                  Tanna er henta her


Men i går skulle jeg tilbake for å gjøre det som gjenstod for å få en frisk og rask tann igjen, og det kom visst litt brått på både psyke og dagsform, som sagt, spesielt siden injeksjoner med bedøvelse før boring åpenbart kan gi en form for hjertebank, som også kom litt plums (heter det plums? Eller kanskje boms? Nå ble jeg usikker) på, samt noe som føltes som en, eller kanskje tre evigheter med boring uten at bedøvelsen funka (ja, man kjenner boringa godt nede i nervene, ja, så vet man det (igjen)), nitidig, endeløst arbeid med å legge fyllingen og intense samtaler mellom tannlege og tannpleier om ferier på sykkelsetet og hesteryggen tidligere år.

Er det rart man blir utslitt? Godt det snart er påskeferie!

Her kommer påskekyllingene fra

God påske, alle sammen!!

Tannlegebildet er hentet her

Trening?

Jeg er litt stolt over at jeg har blitt hektet på trening, og da helst zumba. Jeg prøver å dra på trening så ofte det lar seg gjøre som småbarnsmamma og i deltidsalenetilværelse (hvor ble ukene mannen min var hjemme av, egentlig? Var han egentlig hjemme? Eller var det hele en drøm? Snakk om at tiden kan fly avgårde ass), og det blir som regel to, noen ganger til og med tre ganger i uken.

Og det er jo herlig å trene! Det er jo alle som gjør det, enige om. Ellers ville de jo ikke trent. Eller? Synes virkelig alle at det er så ufattelig deilig å hoppe og vrikke på rumpa til de blir svette og andpustne sammen med et tyve-tredvetalls andre svette folk? Hvis de fikk valget, er de heeeeelt sikre på at de ikke ville valgt sofaen? Nei? Ikke? For jeg kan noen ganger bare ikke fri meg for tanken på sofaen der jeg står klar for dyst med treningssko og svettebånd. Ikke fordi jeg faktisk ville FÅTT særlig mye tid på sofaen dersom jeg var hjemme, i og med at to småsnupper der mener det er uakseptabelt at mora slenger seg på det nevnte møblementet. (Hvis hun gjør det, kommer de to småsnuppene asap og insisterer på at det er herje-tid. You bet).

Men jeg tenker altså litt sånn: Er det virkelig opplest og vedtatt at menneskekroppen VIL ha fysisk fostring til fordel for latskap på sofaen? Jada, før i tiden brukte menneskene kroppene sine til kroppsarbeid og var kjernesunne og i dag sitter vi for mye foran datamaskinen både dagtid og kveldstid og det er ikke bra. Neida. Men hva er det da som driver den latskapen som vi vanlige, ikke-toppidrettsutøvere av og til kan føle? Er ikke det noe menneskekroppen VIL, kanskje? Eller er det virkelig så dypt forankret i kroppen vår at den skal beveges? Jeg bare spør.

Når dette er sagt, må jeg bare få si at det egentlig er ganske sjelden jeg føler dragning til sofaen i disse dager. Som tidligere nevnt, er sofaen nærmest et ikke-tema hjemme hos oss (dog ikke nødvendigvis for faren i huset..hoho), og det sørger jo naturlig nok for at en dragning dithen ikke er å oppdrive. Saken er den at det er herlig å trene. Når man har kommet seg over den såkalte dørstokkmila, vel og merke.

Ha en fortsatt fin kveld, kanskje på soffan?

Treningshilsen,

Fru Uteng.

Hektiske helga

Helga har vært hektisk. Snuppenes søskenbarn, onkel og tante har vært her i helga, og da stod både Barnas Dag og forskuddsfeiring av Emilies fireårsdag på programmet.

I Narvik her vi bor, er vi nå i VINTERFESTUKA, som er ca ti dager fullt av arrangementer, konserter, konferanser, utstillinger og andre ting. Den er unik for den lille byen vi bor i, og alle som bor her er rimelig stolt av denne festivalen vi feirer for å hedre rallarene og Svarta Bjørn. På lørdag var det dermed tradisjon tro Barnas Dag der barn (og voksne, dersom noen vil) kler seg i kostymer og går i tog. I år var det visst rekordlangt kostymetog, og det er jo gøy!

Innimellom slagene hadde vi storinnrykk i huset vårt både til frokost og middag. Det gikk akkurat å plassere sju voksne og fem barn rundt spisebordet på kjøkkenet... ;)

Søndag var det duket for feiring av den lille store jenta vår som blir hele fire år på fredag som kommer. Pappaen reiste ut i morges, så han fikk akkurat med seg feiringen av størstejenta si, noe som også var en stor del av poenget for familiefeiringa vi altså hadde i går.

Her er eldstesnuppa (indianerjenta) sammen med sin store helt på Barnas Dag!

Din mor er en godtegris

"Emilie, vet du at din mor er en godtegris?" spør moren sitt barn i det de tar ut en pose smågodt fra kjøleskapet og "påskgodis" fra Åhlens fra skapet en helt vanlig lørdags formiddag. "Ja", svarer barnet, og faren til barnet nevner i denne forbindelse at hun sist helg, da moren var borte, påsto til sin far at "æ spis nu ikke like mye godta som ho mamma".

Ja vel. Sa jeg forresten "påskgodis"? Ja, ja, jeg hadde vel ingen forhåpninger om at den nevnte påskgodisen fra Åhlens og Osloturen sist helg skulle vare helt til april, liksom. Den varte i alle fall til lørdagen etter. Og eldstesnuppa synes selvfølgelig at det er digg at moren ofte finner fram søte ting fra skapet eller finner en god grunn til å bake sjokolademuffins en tirsdags ettermiddag. Det skjer ganske ofte, faktisk.

Her er bildet tatt fra.

Gleden over det søte liv i vårt hjem er rimelig stor og fylt med lidenskap. Det kunne selvfølgelig ha resultert i en del flotte kaker og bakverk som med sitt utseende tar pusten fra de fleste, men her er altså smaken viktigst og utseendet sekundært. Men at sansen for det søte ofte resulterer i bakverk, har jeg jo allerede nevnt.

Heldigvis har vi funnet ut at faren er en renbarka potetgullgris. Det hjelper litt.

Ha en fin lørdag, kanskje du skal spise lørdagsgodis?

Husmorweekend

I helga var jeg så heldig å få dra en tur til Oslo og besøke en god venninne av meg, helt alene! Mannen min er jo hjemme, så denne helga kunne jeg altså dra på tur. Det er virkelig noe jeg aldri har gjort før - jeg mener HELT alene, uten mannen min en gang. Og det merket jeg sannelig - fredagsmorran da jeg skulle dra avgårde var jeg helt nervøs og skjelven. Jeg vet ikke helt hvorfor - når jeg reiser sammen med barna - og det har jeg gjort flere ganger alene - er jeg helt kokrolig, men nå mistet jeg altså nesten helt kontroll over nervene en stund. Det varte bare en stund, så gikk det over. Det er ikke godt å si hva det skyldes heller, men det har nok noe med at jeg plutselig bare hadde meg selv å tenke på, ikke ansvar for noen barn (ansvar for mannen har jeg sjelden når vi reiser, det er oftest han som er "reiseleder"), og det er rimelig uvant!

Slapp unna modern wife-greiene i helga

Men en helt superduper helg var det, venninna mi og jeg var på shopping og kafe og ute og spiste og feiret bursdagen hennes sammen med hyggelige venninner av henne og dro ut på byen. Altså voksenting jeg sjelden får gjort med full tilstedeværelse for tiden. Det var skikkelig luksus! Og det gikk fint å være uten barna, det var jo bare to netter jeg var borte fra dem. Men så utrolig godt det var å se dem igjen da jeg var vel hjemme igjen! Og da vanket det maaange bygaver, så snuppene er riktig så fornøyde. Mor fikk også mange "bygaver"  - ska si kortet går varmt når man har skikkelig goood tid og en venninne som er like glad i (om ikke gladere) å shoppe som undertegnede. Vel, vel, får trøste meg med at det ikke er ofte man tar seg slike shoppinghelger.

Gikk en tur forbi slottet, men så ikke mye til kongen, slik eldstesnuppa hadde håpet!

Ha en fin uke!

Klem fra Fru Uteng (ny eier av både skjørt og støvletter og diverse andre greier ;)

Et hundeinnlegg

Som mange av dere har har skjønt, har vi en hund. Hun heter Mira. Dette innlegget er om henne.

Hvorfor lage et helt innlegg om en hund, spør du kanskje. Vel, det må man kanskje ha hatt hund selv for å skjønne fullt og helt, eller i alle fall kjenne til et eller annet slags hundehold som innbefatter hunden som et fullverdig familiemedlem, slik jeg er vant til...

Saken er den at Mira og jeg i det siste har fått en slags renessanse i vårt mor-datter-forhold, og dette gjør mitt hundemammahjerte veldig glad.

Våren 2007 skjedde det. Vi hadde ingen barn ennå, og dermed ble naturligvis Mira, to år og omplassert fra en familie hvis mange familiemedlemmer ble allergiske, vår lille baby, vårt midtpunkt, og fokus. Naturlig nok. Mira nøt denne tiden til det fulle, før disse slitsomme babyene meldte sin ankomst og "stjal" all oppmerksomheten hun hadde fått.

Våren 2008 kom nemlig vår første datter Emilie, og fra da av, eller kanskje til og med før den tid, mens hun lå i magen, ble selvfølgelig fokuset flyttet fra Mira og til den nye, "ektefødte" babyen i huset. Overgangen gikk fint, Mira taklet sin nye tilværelse og var en flink og snill "storesøster", og ikke sjalu, slik enkelte spådde at hun kunne komme til å bli!

Men for matmora ble det en tilværelse der Mira kom helt nederst på familierangstigen ganske så brått, og tiden der jeg hadde ordentlig tid til vofselofsen vår bare svant mellom hendene. Den nye epoken med en liten baby var, som for de aller fleste andre, altoppslukende. "Turfar" måtte ta seg av den eldste "dattera".

En til baby har jo kommet siden den tid, men babyer vokser jo, og som jeg innledet dette innlegget med, har vi altså fått en slags fornyelse av vårt forhold den seneste tida. Nå når Martine har blitt litt større har jeg endelig litt mer tid til å SE selveste Miravofsen, som jeg jo selvfølgelig er så glad i, uten sammenligning med "vanlig" morskjærlighet forøvrig, men i et "vokst-opp-med-hund-og-elsker-hunder-særlig-vorstere"-perspektiv:)

Fiiine Miravofselofsen!

Ha en fin søndag!

Hilsen Marianne,

dog lovvah ;)

E det mange daga igjen nu, mamma?

Endelig nærmer dagen seg da sjømannspappaen kommer hjem. Emilie har spurt hver dag i det siste hvor mange dager det er igjen nå. Det er morsomt å se hvordan hun utvikler seg og skjønner mer og mer for hver gang pappaen reiser ut. Nå lurer hun rett som det er på hva pappa gjør nå og hvordan det ser ut der han er.

Den firbente fikk ikke være med på familiebildet, selv om det var den opprinnelige planen.

Martine snakker også litt om pappa, og vil gjerne snakke med ham i telefonen. Skal bli godt å få han hjem nå for alle store og små, inkludert èn firbent, i huset!