Om tannlegebesøk.

I går var jeg så heldig å ha en koselig tannlegetime, sånn akkurat når påskeferien står for døra. Neida, det var jo ikke så ille, men tannlegetimer kan være ille nok, har jeg erfart, spesielt hvis det kommer litt brått på at en skulle synes det var så ille. Saken er den at jeg i fjor uforvarende hadde bestilt time hos et ungt og uerfarent tannlegeindivid som tilsynelatende syntes jeg var den teiteste pasienten hun hadde hatt med de svakeste kjevene hun noen ganger hadde hørt om ("Hæ? Sliten av å gape i 45 minutter?"). Saken ble ikke bedre av at alt hun skulle gjøre tok minst to evigheter til sammen...



Omtrent slik føltes det ut


 I år fikk jeg imidlertid tips om en hyggelig tannlege som var atskillig proffere og hyggeligere mot sine kunder, svake kjever eller ei, og alt var fryd og gammen, sikkert for at jeg hadde presisert mine noenlunde ubehagelige opplevelser av fjoråret og tanker rundt dette til vedkommende.

                                                                  Tanna er henta her


Men i går skulle jeg tilbake for å gjøre det som gjenstod for å få en frisk og rask tann igjen, og det kom visst litt brått på både psyke og dagsform, som sagt, spesielt siden injeksjoner med bedøvelse før boring åpenbart kan gi en form for hjertebank, som også kom litt plums (heter det plums? Eller kanskje boms? Nå ble jeg usikker) på, samt noe som føltes som en, eller kanskje tre evigheter med boring uten at bedøvelsen funka (ja, man kjenner boringa godt nede i nervene, ja, så vet man det (igjen)), nitidig, endeløst arbeid med å legge fyllingen og intense samtaler mellom tannlege og tannpleier om ferier på sykkelsetet og hesteryggen tidligere år.

Er det rart man blir utslitt? Godt det snart er påskeferie!

Her kommer påskekyllingene fra

God påske, alle sammen!!

Tannlegebildet er hentet her

Trening?

Jeg er litt stolt over at jeg har blitt hektet på trening, og da helst zumba. Jeg prøver å dra på trening så ofte det lar seg gjøre som småbarnsmamma og i deltidsalenetilværelse (hvor ble ukene mannen min var hjemme av, egentlig? Var han egentlig hjemme? Eller var det hele en drøm? Snakk om at tiden kan fly avgårde ass), og det blir som regel to, noen ganger til og med tre ganger i uken.

Og det er jo herlig å trene! Det er jo alle som gjør det, enige om. Ellers ville de jo ikke trent. Eller? Synes virkelig alle at det er så ufattelig deilig å hoppe og vrikke på rumpa til de blir svette og andpustne sammen med et tyve-tredvetalls andre svette folk? Hvis de fikk valget, er de heeeeelt sikre på at de ikke ville valgt sofaen? Nei? Ikke? For jeg kan noen ganger bare ikke fri meg for tanken på sofaen der jeg står klar for dyst med treningssko og svettebånd. Ikke fordi jeg faktisk ville FÅTT særlig mye tid på sofaen dersom jeg var hjemme, i og med at to småsnupper der mener det er uakseptabelt at mora slenger seg på det nevnte møblementet. (Hvis hun gjør det, kommer de to småsnuppene asap og insisterer på at det er herje-tid. You bet).

Men jeg tenker altså litt sånn: Er det virkelig opplest og vedtatt at menneskekroppen VIL ha fysisk fostring til fordel for latskap på sofaen? Jada, før i tiden brukte menneskene kroppene sine til kroppsarbeid og var kjernesunne og i dag sitter vi for mye foran datamaskinen både dagtid og kveldstid og det er ikke bra. Neida. Men hva er det da som driver den latskapen som vi vanlige, ikke-toppidrettsutøvere av og til kan føle? Er ikke det noe menneskekroppen VIL, kanskje? Eller er det virkelig så dypt forankret i kroppen vår at den skal beveges? Jeg bare spør.

Når dette er sagt, må jeg bare få si at det egentlig er ganske sjelden jeg føler dragning til sofaen i disse dager. Som tidligere nevnt, er sofaen nærmest et ikke-tema hjemme hos oss (dog ikke nødvendigvis for faren i huset..hoho), og det sørger jo naturlig nok for at en dragning dithen ikke er å oppdrive. Saken er den at det er herlig å trene. Når man har kommet seg over den såkalte dørstokkmila, vel og merke.

Ha en fortsatt fin kveld, kanskje på soffan?

Treningshilsen,

Fru Uteng.