Jeg har så lyst til å klare alt. Til å være supermamma, superlærer, superhusmor, ja, kort sagt et supermenneske. Klare å jobbe fullt, være alene med omsorgen til to små i mange uker av gangen (seks, faktisk), ha et ryddig og shaina hus og være blid og opplagt selv. Og, ja, gravid.
![]() |
| Ser en superhusmor slik ut? |
Du skjønner sikkert at realitetene ikke er fullt så rosenrøde. Jeg er ikke noen supermamma. Langt fra noen superlærer. Og huset..vel..det kunne sikkert sett verre ut, men de gamle grensene for hvor mye hundehår og smuler jeg takler før jeg henter fram støvugern har måttet fare. Nå har jeg rett og slett ikke sjans. Vurderer hushjelp. Men er ikke helt komfortabel med den tanken..enda. (Tanken blir kanskje komfortabel etterhvert :)
I går ble det litt endring i den fastlåste og håpløse situasjonen. Ja, sånn føltes det til slutt. Jeg trodde at bare viljestyrken var der, så klarte jeg alt. Det var jo bare å kjøre på. Ikke svikte de andre, de som må trø til når jeg eventuelt blir sykemeldt. Ikke tenke på seg selv, men på alle andre... Forsøke å være et overmenneske. Legen min er heldigvis et klokt menneske som tok den avgjørelsen jeg ikke klarte å ta. Så nå er jeg sykemeldt en stund fremover. Og så får vi se.
I dag har jeg ligget på sofaen. Og føler meg som et nytt menneske. Hurra!
Ha en fin onsdagskveld!

