Kaos!

Det er ikke så lett å begynne på'an igjen etter ferien! Kaos rådde da undertegnede småbarnsmor skulle hente barn i barnehagen, slippe ut bikkje og lage middag - alt omtrent på samme tid..

Pappaen var på jobb, så mammaen var alene med disse oppgavene. Dette har jeg jo imidlertid vært alene om en million ganger før, i hvertfall sånn cirka. Men ferien henger tydeligvis igjen i kroppen, og det er helt klart lenge siden jeg måtte klare meg selv med alle kidsa på dette tidspunktet av dagen, for kaos ble det.

Minstejenta var skikkelig uheldig og klemte seg i ei dør i barnehagen rett før vi skulle gå ut derfra. Vrææææling. Vondt. Huff. Da vi kom hjem, ville de to eldste sykle, og eldstejenta ble bedt om å åpne garasjeporten, som hun syntes det var en god ide å bli med opp et stykke. Ikke et langt stykke, og egentlig ikke noe dramatisk, men det kan jo fort bli det. Mora blei redd, og derfor sint, og måtte vræle "stopp!!" og kjefte litt. Eldstejenta lei seg, men alt gikk bra, ingen skade skjedd.

Vanligvis kjekke og snille, alle sammen, her på piknik/stranda i sommer :)

Så var det bikkja som skulle bli sluppet ut i hagen for å tisse. Hun har løpetid, men hater å ha på seg den "elegante" sorte løpetidstrusa og klarer på et eller annet vis å lure den av seg når hun ligger inni buret hele tiden. På med trusa, bikkja løp ned, men undertegnede glemmer helt døra der nede som står vidåpen. Bikkja ut i trusa, selvfølgelig uten å tenke at den må av før man gjør sitt fornødne. Heldigvis bare bimelim, men likevel.

Puh! Heldigvis var det ikke verre "ulykker" som skjedde, og endelig kunne mora starte på fiskesuppemiddagen. Resten av ettermiddagen forløp uten de store hendelsene. Heldigvis! Strålende solskinn var det og :)

Ha en fortreffelig dag!

-Marianne.

Et hundeinnlegg

Som mange av dere har har skjønt, har vi en hund. Hun heter Mira. Dette innlegget er om henne.

Hvorfor lage et helt innlegg om en hund, spør du kanskje. Vel, det må man kanskje ha hatt hund selv for å skjønne fullt og helt, eller i alle fall kjenne til et eller annet slags hundehold som innbefatter hunden som et fullverdig familiemedlem, slik jeg er vant til...

Saken er den at Mira og jeg i det siste har fått en slags renessanse i vårt mor-datter-forhold, og dette gjør mitt hundemammahjerte veldig glad.

Våren 2007 skjedde det. Vi hadde ingen barn ennå, og dermed ble naturligvis Mira, to år og omplassert fra en familie hvis mange familiemedlemmer ble allergiske, vår lille baby, vårt midtpunkt, og fokus. Naturlig nok. Mira nøt denne tiden til det fulle, før disse slitsomme babyene meldte sin ankomst og "stjal" all oppmerksomheten hun hadde fått.

Våren 2008 kom nemlig vår første datter Emilie, og fra da av, eller kanskje til og med før den tid, mens hun lå i magen, ble selvfølgelig fokuset flyttet fra Mira og til den nye, "ektefødte" babyen i huset. Overgangen gikk fint, Mira taklet sin nye tilværelse og var en flink og snill "storesøster", og ikke sjalu, slik enkelte spådde at hun kunne komme til å bli!

Men for matmora ble det en tilværelse der Mira kom helt nederst på familierangstigen ganske så brått, og tiden der jeg hadde ordentlig tid til vofselofsen vår bare svant mellom hendene. Den nye epoken med en liten baby var, som for de aller fleste andre, altoppslukende. "Turfar" måtte ta seg av den eldste "dattera".

En til baby har jo kommet siden den tid, men babyer vokser jo, og som jeg innledet dette innlegget med, har vi altså fått en slags fornyelse av vårt forhold den seneste tida. Nå når Martine har blitt litt større har jeg endelig litt mer tid til å SE selveste Miravofsen, som jeg jo selvfølgelig er så glad i, uten sammenligning med "vanlig" morskjærlighet forøvrig, men i et "vokst-opp-med-hund-og-elsker-hunder-særlig-vorstere"-perspektiv:)

Fiiine Miravofselofsen!

Ha en fin søndag!

Hilsen Marianne,

dog lovvah ;)

Har en bissevov..

..som blir seks år i dag!!

Mira er vår eldste "datter", henne overtok vi i 2007 fra noen som ble allergisk og måtte kvitte seg med henne. Mitt mammaliv dreier seg derfor også om å være mor til en hund :D Mira er et familiemedlem, og så nær opp til å bli behandla som en person som en hund kan bli, eller i alle fall nesten (og forresten tror jeg "tante" Arja oppe i gata er enda nærmere). Alle i familien vår er kjempeglade i denne vakre, glade, snille hunden med et fantastisk gemytt, og hun er en selvfølgelig del av familien! De to barna våre er superbegeistret for henne, og treåringen anser seg selv og Mira for bestevenner, noe de også er.

Selvfølgelig har hun havnet litt lenger ned på rangstigen i familien etter to barn kom til - før de kom var jo hun barnet vårt - hun fikk all oppmerksomheten! Men hun er med likevel, og oppfatter nok seg selv som et av barna, i alle fall på et vis.