Livet som sjømannsfrue.

Egentlig het bloggen min "En sjømannsenkes bekjennelser". Sjømannsenke. Det er ikke et koselig ord, akkurat! Jeg måtte rett og slett bytte det til "sjømannsfrue". Det hørtes ikke like dramatisk ut. Men da vet i alle fall alle hva jeg snakker om. Det er snakk om å være gift med en mann som reiser ut på sjøen for en periode av gangen. I vårt tilfelle jobber mannen min fire uker ute, og så er han fire uker hjemme. Fire uker borte fra familien, det er lenge, det. Både for han, ungene, og meg. Særlig for meg, får man vel si. Jeg har jo ansvaret for alt. Barna, huset, hunden, bilen, i tillegg til jobben, så klart. Akkurat nå har jeg jo vært lenge i permisjon. Verre blir det antagelig til høsten, da to barnehagesnupper skal leveres og mor skal på jobb, alt på mors "regning". Men så er det så godt, da, når han kommer hjem! Og skal være hjemme i hele fire uker. Bare så synd at de ukene føles så utrolig korte i forhold til de ukene han er borte. For da skal alt taes igjen, og alt skal gjøres. Ikke bare skal bikkja luftes, men huset skal fikses, forholdet skal pleies og ikke minst skal man ha kvalitetstid sammen som familie. Endelig.

Denne bloggen kommer til å handle mye om det å være gift med en sjømann. Det å ha stifta familie med en sjømann. Det er ganske spesielt, i alle fall hvis man skal tro folk flests reaksjoner på vårt hverdagsliv. Det "vanlige" er jo at også far kommer hjem klokka fire - hver dag. Men slik er det altså ikke i vår familie. Men selv om det er tungt, har det også sine positive sider. Tro det eller ei! Det kommer jeg sannsynligvis mer konkret fram til etterhvert på bloggen. Likevel skulle jeg selvfølgelig ønska at også min mann kunne komme hjem klokka fire, hver eneste dag! Og at vi kunne tilbragt hver helg sammen som en familie. Men sånn er det ikke.

For å snakke om noe annet, er vi altså kommet hjem fra sydenturen vår. Og vi har hatt det helt herlig!

Lørdagsliv

Nå nærmer sydenturen seg med stormskritt, og mor må virkelig ta seg sammen og få pakket alt som trengs til en sydentur! Eldstejenta i huset har fått noe som ligner reisefeber og våkner gjentatte ganger hver natt og hyler. Vi har jo prøvd å snakke om det som venter på Gran Canaria; bading, strandliv og middag på restaurant, men det er kanskje litt skummelt likevel. Det er likevel noe usikkert om det faktisk ER reisefeber, da, for det ytres om tigrer og spøkelser. Vi får håpe det går over snart!

Dette gleder vi oss til :)

Ha en fin dag!

Gråvær

I dag er det skikkelig grått ute, så lillesnuppa og jeg skal ha hjemmedag. Vi baker brød og kake :) i ettermiddag får vi besøk av et vennepar som har en baby som er like gammel som Martine. De ser vi sjelden, så da fant jeg ut at det måtte bakes! Og så er det bare ei uke igjen til vi drar på ferie til Gran Canaria, så nå er det vel på tide å begynne å finne frem litt sommerklær og pakke i koffertene.. så herlig det skal bli med ferie!

Her er kaka jeg baker i dag. Det er en browniesbunn, og egentlig ei dessertkake det skal være glasur bestående av hvit sjokolade og kremfløte på. Men i dag er jeg litt inspirert av ei venninne fra babygruppa mi, som nylig serverte brownies med vaniljekrem og frukt på, så det tenkte jeg skulle være "toppingen" på kaka i ettermiddag!

Oppskrifta kommer her:

"Browniesbunn"

3 dl sukker

2 egg

100 g smeltet smør

1/2 dl kakao

1 ts vaniljesukker

1,5 dl hvetemel

en klype salt

Visp sammen sukker og egg. Tilsett smør, kakao, mel og salt. Visp alt til en smidig røre. Pensle en rund form, strø med strøbrød. Stek ved 200 grader i 20-25 minutter.

 

Nybakte brød er konge! (Og 1-2-3-pakker likeså :) Nå skal Martine og jeg spise lunsj. Ha en fin dag :)

Prøver..

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/77246556d13a56b3762da5b498f6e3a9afc12a48

Prøver igjen å registrere bloggen :)

Supermammaer

De fleste vanlige mammaer er supermammaer. De fleste uten å vite det selv, kanskje. De er snille, glade, lekne, passe strenge og morsomme mammer for barna sine. De er som regel også snille, glade, lekne, passe strenge og morsomme koner og samboere for mennene sine også. De er perfekte, i alle fall sett med sine barns og menns øyne. De fleste uten å vite det selv.

Hvis mange er som den undertegnede mammaen, altså meg, så vet de det ikke i det hele tatt. De streber rett og slett etter å være perfekte supermammaer, som alltid er glade, opplagte og greie, aldri kjefter uten grunn, har rent og pent hus, rene og pene barn og en lekker matrett på bordet hver dag i firetiden.

Omtrent slik.

Helst skulle også hagen ha vært aldeles nydelig å se på, uten ugress og høye, brune stilker som en gang var pene planter fra i fjor. Og mens vi er inne på det estetiske, skulle jo foruten nydelig å se på, også mammaen være slank og sprek og trene minst tre ganger i uka. Minst.

Hvis mange er som meg, har de alltid dette litt i bakhodet. Dette om å være perfekte supermammaer. Slanke. Brune. Pene. Overskuddsmammaer, som alltid har lyst til å lese en bok eller legge puslespill med barna sine. Som aldri sier "nei, det gidder jeg ikke, jeg er for trøtt. Jeg vil heller sitte i stolen min, jeg".

Jeg har en mistanke om at det ikke er bare jeg som har dette i bakhodet. Og mange, som meg, føler at de ikke strekker til på alle områder. Dette har vi forresten lest om mange steder. Dette om å ikke strekke til. Den har vi hørt før. Tidsklemma. Den har vi hørt om. Vi er slitne og leie av å ikke være perfekte. Men må vi være perfekte, da? Som jeg skrev innledningsvis, synes nok de fleste av mennene og barna at vi er perfekte. Perfekt er jo en individuell målestokk, for å si det slik. Vi må ikke være perfekte i allmenn målestokk. Det er helt greit å ikke være det!

Power to the houswives!

Forresten så har jeg registrert bloggen min http://bloggurat.net/minblogg/registrere/7751a1e0aacc8cdbe28915612a33b57bf145817d

på bloggurat, så nå håper jeg at jeg kan få noen lesere av bloggen snart! Vil jo ha kommentarer, synspunkter og meninger! Kjedelig å bare blogge til seg selv :)

Har en bissevov..

..som blir seks år i dag!!

Mira er vår eldste "datter", henne overtok vi i 2007 fra noen som ble allergisk og måtte kvitte seg med henne. Mitt mammaliv dreier seg derfor også om å være mor til en hund :D Mira er et familiemedlem, og så nær opp til å bli behandla som en person som en hund kan bli, eller i alle fall nesten (og forresten tror jeg "tante" Arja oppe i gata er enda nærmere). Alle i familien vår er kjempeglade i denne vakre, glade, snille hunden med et fantastisk gemytt, og hun er en selvfølgelig del av familien! De to barna våre er superbegeistret for henne, og treåringen anser seg selv og Mira for bestevenner, noe de også er.

Selvfølgelig har hun havnet litt lenger ned på rangstigen i familien etter to barn kom til - før de kom var jo hun barnet vårt - hun fikk all oppmerksomheten! Men hun er med likevel, og oppfatter nok seg selv som et av barna, i alle fall på et vis.

Siste rest av mammapermisjon

Nå om dagene går jeg rundt og nyter siste rest av mammapermisjonen med minstetøtta. Eller, det vil si, permisjonen er faktisk ferdig og jeg har nå ferie. Siden jeg er lærer, vil det si at jeg ikke skal begynne å jobbe før til høsten. Digg! Og hipp hurra for Norges enestående ordning med fødselspermisjon. (Håper bare at den ordningen vi har nå fortsetter, og at IKKE en tredeling av permisjonen blir aktuelt, som en del av landets politikere foreslår, mer om det en annen gang!).

Jeg ELSKER å være i mammapermisjon. Det er bare helt herlig å tilbringe dagene med den lille babyjenta vår. Jeg har ikke kjeda meg et sekund. Snarere tvert i mot har det i enkelte perioder vært riktig så travelt! Martine og jeg har vært med på babytreff, babysang, og tirsdagskafe, for å nevne noe. Og så stemmer det på en prikk at det er mer hektisk med nummer to, spesielt siden mannen min jobber på sjøen og er hjemme i fire uker og ute i fire uker. De fire ukene han er ute må jo jeg passe på at hverdagen går rundt - alene. Det er ikke så rent lite travelt til tider. Eldstejenta på tre år går i barnehagen. Hun elsker barnehagen, og så har hun bestevenninnen sin der. Heldigvis er det sånn! Men hun har vært en del hjemme dette året jeg har vært i permisjon likevel. Man må jo benytte anledningen :)

Til høsten blir det andre boller. Jeg skal jobbe 80%, og det er jeg glad for, men det blir nok hektisk likevel. Spennende blir det nå. Jeg merker at jeg sånn smått har begynt å forberede meg mentalt, jeg kom på en gruppearbeidsoppgave vi kan ha i norsk, hehe :) skal nok bli godt for ho mor å komme seg litt ut igjen! Selv om lille gullet blir stor og barnehagejente alt for fort.