Hverdagsfilosofi og dype tanker om livet

Noen ganger skjer det ting i verden som får en til å stoppe opp og tenke på hvor dyrebart livet er. De siste ukene har vi ikke trengt å se lenger enn til Oslo og Utøya for å forstå hvor fort ting kan skje og hvor skjørt livet er.

Selv om slike dramatiske og enormt tragiske hendelser kan få oss, og får meg, til å tenke på dette, tar jeg meg selv i å ofte føle en ydmykhet overfor livet til hverdags. Jeg prøver, så godt det lar seg gjøre, å nyte små hverdagsøyeblikk med lykke. Jeg prøver å leve i nuet. Det er litt vanskelig å skrive om dette uten å bli litt klisjeaktig, men som småbarnsforeldre har vi en del av disse små øyeblikkene  - de små snuppene våre sørger for det! Selvsagt er det ikke bare lykkefølelse og herlige øyeblikk i denne heimen heller, men jeg synes jeg i alle fall er ganske flink, av og til, til å se og nyte slike øyeblikk.

Så litt hverdagsblogging. I dag camper jeg og minstejenta hos mormor og morfar. Vi driver og pusser opp førsteetasjen i huset vårt, og i morgen skal snekkerne rive trappa opp til andre etasje, så da blir det litt vanskelig å bo der noen dager. Da er det fint å låne hus hos besteforeldrene, som for øvrig tok med den eldste snuppa vår på hyttetur. Før- og etter-bilder av trappa kommer senere!

Ha en fin kveld!

For en dag!

Noen dager er bare helt håpløse! Eller, i alle fall føles det sånn. Denne dagen ble en sånn dag. En håpløs dag. Ikke at det skjedde noe alvorlig, men den ble bare så gjennomført... slitsom. Sånn kan det gå når man ikke er flink til å legge seg dagen før, men ligger og leser om Harry Hole og Gjenferdet til langt ut på kveld og ikke får sove fordi man lurer på hvordan den vil ende og fordi man drakk litt for mye kaffe da man hadde besøk litt tidligere. (Det er dessuten VELDIG kjedelig å legge seg halv ti hver dag, som jeg egentlig må for å ha en grei dag med smårollingene). Så, rett før jeg finner roen og skal til å sovne, våkner den eldste tøtta og må på do, og har vanskeligheter med å roe seg etterpå, fordi "æ vil vær lamme dæ, mamma". Hun legger seg noe motvillig til slutt.

Men så.. er det litt sutring fra den minste tøtta som holder på å få ei tann sånn i femtida på morgenen. Så må jeg på do fordi jeg drakk så mye kaffe kvelden før. Så er det visst morra klokka seks, og poden har funnet ut at det i alle fall ikke blir noe slumring på mor, som før kunne slenge ut puppen på morran og sove litt til, denne morgenen. Kanskje er det helt slutt på det, hvem vet, men barnet ligger i alle fall og skravler og hoier og kaster kosekluten opp i lufta og på mamma, sånn at mamma til slutt gir opp og står opp. Kjempevåken og uthvilt og klar for en dag som praktiserende alenemor med to søte små. Jepp.

Men dagen forløp egentlig ganske greit, vi var på besøk hos venner og alle har kost seg i finværet, og på ettermiddagen sykla vi tur med Mira og lekte i en barnehage. Ja, dagen forløp ok, helt til den eldste tøtta skal legge seg. Det er visst ikke særlig kult, i dag igjen (derav heimens nyhet klistremerkesystemet - der den eldste poden må være flink til å legge seg tre ganger for å motta en premie), forskjellen er bare at mor er gaaaanske mye mer sliten i dag og gaaaaanske mye mindre tålmodig for hva slags ønsker den lille måtte ha før kvelden og roen kan senke seg. Ingen trusler om manglende klistremerker hjelper, den lille blir veldig sint fordi mor ikke gidder mer utsletting av teppet, "pleddet rett på", tusen kosedyr til i senga, ett plaster til osv., og mor rett og slett veldig sur og oppgitt og ser den avslappende kvelden forvitre i trassalderhyling.

                                                           Disse to er i alle fall ikke sure!

Og så til toppen av kransekaka. Etter at eldstedattera motvillig har gått til ro for kvelden, må jeg ut og lukke garasjedøra og litt sånn forskjellig. Og tror du ikke naboen sykler forbi. Nabodama, som dumme, graviditetsbesatte, babygærne meg har funnet ut helt av meg selv er, ja, nettopp, gravid, sykler forbi, og jeg stopper henne, og jeg spør, du er det noe på gang, eller? Uttrykket hennes, ååå, uttrykket hennes, det litt paffe, overraskende. Hva? Hos hvem? Åh, nei. Hun ER ikke gravid. Og denne dama, hun er slank. Hun ser IKKE gravid ut, for å si det sånn, men jeg hadde bare en følelse, og ja, kanskje jeg bare ville at hun skulle være det, at sønnen deres, som jeg vet er et prøverørsbarn, skulle bli storebror. Eller så er jeg besatt av graviditeter hos folk. Det ER jo unektelig veldig koselig med folk som er gravide. Men det får være grenser. Hun svarte selvfølgelig, nei, jeg er bare tjukk, stakkars, nå tror hun at hun er tjukk også. Og jeg kjenner henne ikke noe særlig, men alt jeg har lyst til nå er å ringe på hos henne og si unnskyld, det var ikke meningen!! Du ser ikke gravid ut! Du er ikke tjukk!!! Huff. For en dag. Får håpe det blir bedre i morgen..

Om å utfordre seg selv. Og om en reisende mann.

Jeg har funnet ut at jeg skal utfordre meg selv litt på TV-underholdningsfronten. Jeg, som ikke liker vold og drap og ekle ting, som liker koselige jentefilmer og -serier best av alt, skal utfordre meg selv og se noe annet enn Kongen av Queens sammen med kjæresten. Vi er nemlig begynt å se Dexter  - serien om en"hyggelig" seriemorder i Miami. Det høres absolutt ikke ut som serien for meg, som ikke får sove på natta hvis det blir hakket skumlere enn Grey's Anatomy. Og så skal jeg følge med på en serie som faktisk handler om en som ikke klarer å la være å drepe. Skeptisk, ja! Men den var faktisk bra, og ikke så veldig skummel! Mannen min foreslo denne serien til oss i lag (når han er ute på sjøen ser jeg Privat Praksis, den liker ikke han så godt :), og han lovet at det ikke skulle være så ekkelt og skummelt at jeg ikke får sove. Og det var den ikke. De har laget den slik at selv lille, redde meg kan se den - nemlig utelatt det aller ekleste. Så er faktisk hovedkarakteren i serien, ja, Dexter, en fyr det er umulig å ikke like. Merkelig nok :)

Men nå blir det Dexter-pause en stund, siden mannen min reiser ut på sjøen i dag. Han er vanligvis ute i fire uker av gangen, men en periode framover nå blir det to uker ute og to uker hjemme. Så han skal altså ikke være ute så lenge denne gangen. Vi har heldigvis fått utnyttet tida han har vært hjemme i sommer godt, noe som blant annet inkluderer båttur med venner, hytteturer og bading. Så går forhåpentligvis de neste to ukene fort!

                                                         Kjernefamilien på tur sist helg :)

Ha en fin dag!

Bloggfunderinger og strikkelykke

Jeg synes det er vanskelig å finne et navn til denne bloggen, og den har allerede skifta navn flere ganger. Det er vanskelig fordi jeg ønsker å skrive om så mye forskjellig, og ikke bare peile meg inn på noen områder. Dette er en blogg om hverdag, hverdagslykke og livet som småbarnsmor eller småbarnsforeldre, ja, men ikke bare det. Jeg har mange forskjellige tanker om mange andre ting også, som jeg gjerne vil ha frem her på bloggen. Det var derfor jeg startet den i utgangspunktet :)

Så dette er navnet. I alle fall enn så lenge. Vi får se.

Er det en ting denne bloggen ikke er, så er det en håndarbeidsblogg. Hadde den vært det, hadde det ikke vært oppdateringer særlig ofte! Men håndarbeid er likevel en av mine interesser, selv om det går tregt og jeg overhodet ikke har noe stortalent innenfor dette :) prosjektet jeg nå holder på med (tør ikke å si når jeg starta) er en "monsterbukse" til min eldste datter. Den har jeg plagdes med, noe jeg ofte gjør i mine strikkeprosjekter, men nå ser det ut til at jeg får den ferdig til høsten, i alle fall. Hehe :) Kanskje jeg kan legge ut et bilde av den ferdige buksa da?

Bloggingen fortsetter..

Litt lenge siden sist nå! Det er delvis ferie, og delvis mangel på motivasjon som er grunnen. Jeg er rett og slett ikke sikker på om jeg skal fortsette å blogge. Synes det er vanskelig å få lesere, å få bloggen min "out there". Jeg har ikke så veldig lyst til å bare blogge for meg selv, jeg har lyst på lesere og folk som kommenterer det jeg skriver! Ellers synes jeg ikke det er noe vits. Men jeg har altså valgt å fortsette, i alle fall enn så lenge, og det er fordi jeg liker å skrive, først og fremst. Så får vi se om det blir lesere etterhvert ;)

Livet som sjømannsfrue.

Egentlig het bloggen min "En sjømannsenkes bekjennelser". Sjømannsenke. Det er ikke et koselig ord, akkurat! Jeg måtte rett og slett bytte det til "sjømannsfrue". Det hørtes ikke like dramatisk ut. Men da vet i alle fall alle hva jeg snakker om. Det er snakk om å være gift med en mann som reiser ut på sjøen for en periode av gangen. I vårt tilfelle jobber mannen min fire uker ute, og så er han fire uker hjemme. Fire uker borte fra familien, det er lenge, det. Både for han, ungene, og meg. Særlig for meg, får man vel si. Jeg har jo ansvaret for alt. Barna, huset, hunden, bilen, i tillegg til jobben, så klart. Akkurat nå har jeg jo vært lenge i permisjon. Verre blir det antagelig til høsten, da to barnehagesnupper skal leveres og mor skal på jobb, alt på mors "regning". Men så er det så godt, da, når han kommer hjem! Og skal være hjemme i hele fire uker. Bare så synd at de ukene føles så utrolig korte i forhold til de ukene han er borte. For da skal alt taes igjen, og alt skal gjøres. Ikke bare skal bikkja luftes, men huset skal fikses, forholdet skal pleies og ikke minst skal man ha kvalitetstid sammen som familie. Endelig.

Denne bloggen kommer til å handle mye om det å være gift med en sjømann. Det å ha stifta familie med en sjømann. Det er ganske spesielt, i alle fall hvis man skal tro folk flests reaksjoner på vårt hverdagsliv. Det "vanlige" er jo at også far kommer hjem klokka fire - hver dag. Men slik er det altså ikke i vår familie. Men selv om det er tungt, har det også sine positive sider. Tro det eller ei! Det kommer jeg sannsynligvis mer konkret fram til etterhvert på bloggen. Likevel skulle jeg selvfølgelig ønska at også min mann kunne komme hjem klokka fire, hver eneste dag! Og at vi kunne tilbragt hver helg sammen som en familie. Men sånn er det ikke.

For å snakke om noe annet, er vi altså kommet hjem fra sydenturen vår. Og vi har hatt det helt herlig!

Lørdagsliv

Nå nærmer sydenturen seg med stormskritt, og mor må virkelig ta seg sammen og få pakket alt som trengs til en sydentur! Eldstejenta i huset har fått noe som ligner reisefeber og våkner gjentatte ganger hver natt og hyler. Vi har jo prøvd å snakke om det som venter på Gran Canaria; bading, strandliv og middag på restaurant, men det er kanskje litt skummelt likevel. Det er likevel noe usikkert om det faktisk ER reisefeber, da, for det ytres om tigrer og spøkelser. Vi får håpe det går over snart!

Dette gleder vi oss til :)

Ha en fin dag!