Jeg har ingenting i mot lavkarbo. Tvert i mot tror jeg lavkarbo har mye for seg. Det vil si, jeg holder en knapp på Fedon Lindberg og hans filosofi. Noe av den, i alle fall. Men jeg er ikke på lavkarbobølgen. Jeg slanker meg ikke. Og jeg har ikke tenkt å gjøre det med det første.
Lavkarbo funker. Det har mange sett. Mange går ned de kiloene de har ønsket ved å kutte ut karbohydrater. Jo færre karbohydrater du spiser, jo mer går du ned. Noen legger om kostholdet til lavkarbo for godt, og de holder seg slanke. Litt mer usikkert er det med noen av de andre. De som kutter ut all karbo for en stund, for så å innføre de gradvis igjen. Jeg mener å ha lest at flere har opplevd å gå opp igjen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer.
Uansett. Dette innlegget skulle ikke bare handle om lavkarbo. Jeg er ingen ekspert, langt i fra. Men jeg vet litt. Dette innlegget skulle handle litt om fornuft også. Om min fornuft. For noen ganger føles det som at ALLE går på lavkarbo. Alle slanker seg, eller har tenkt å gjøre det. Ingen er fornøyd med seg selv.
Spesielt i fjor føltes det slik. I barselgruppa som jeg var i, snakket alle om at de ville eller skulle slanke seg, og noen hadde allerede begynt. Det virket som at alle tok det som en selvfølge at alle i gruppa vår ville slanke seg etter fødselen. Og ja, selvfølgelig er det lov, og noen trenger det kanskje. Men tanken hadde ikke streifet meg. Og jeg har jo to barn, så jeg har selvfølgelig merket svangerskapene på kroppen min og veier mer enn før graviditetene.
Men graviditetene har forandret meg. Nå må det kanskje nevnes at jeg har vært rimelig nær å ha hatt anorexia da jeg gikk på ungdomsskolen. Nå er jeg frisk, men det tok mange år, og faktisk kanskje de to svangerskapene, å bli frisk. Fokuset mitt ble annerledes etter barna. Det ble ikke så viktig å være tynn lenger. Jeg er ingen sylfide. Men jeg synes ikke jeg er for tjukk. Selv etter to barn. Og det er vel lov? Eller?
Jeg mener ikke at ingen skal få lov å slanke seg. Alle må få gjøre det de vil med sin kropp. Det handler kanskje litt om kroppsidealene i samfunnet i dag, et tema som nesten nærmer seg en klisje nå for tiden. For er det dem det er noe galt med? Eller er det vi som aldri blir fornøyde?
Hva mener dere?