For en dag!

Noen dager er bare helt håpløse! Eller, i alle fall føles det sånn. Denne dagen ble en sånn dag. En håpløs dag. Ikke at det skjedde noe alvorlig, men den ble bare så gjennomført... slitsom. Sånn kan det gå når man ikke er flink til å legge seg dagen før, men ligger og leser om Harry Hole og Gjenferdet til langt ut på kveld og ikke får sove fordi man lurer på hvordan den vil ende og fordi man drakk litt for mye kaffe da man hadde besøk litt tidligere. (Det er dessuten VELDIG kjedelig å legge seg halv ti hver dag, som jeg egentlig må for å ha en grei dag med smårollingene). Så, rett før jeg finner roen og skal til å sovne, våkner den eldste tøtta og må på do, og har vanskeligheter med å roe seg etterpå, fordi "æ vil vær lamme dæ, mamma". Hun legger seg noe motvillig til slutt.

Men så.. er det litt sutring fra den minste tøtta som holder på å få ei tann sånn i femtida på morgenen. Så må jeg på do fordi jeg drakk så mye kaffe kvelden før. Så er det visst morra klokka seks, og poden har funnet ut at det i alle fall ikke blir noe slumring på mor, som før kunne slenge ut puppen på morran og sove litt til, denne morgenen. Kanskje er det helt slutt på det, hvem vet, men barnet ligger i alle fall og skravler og hoier og kaster kosekluten opp i lufta og på mamma, sånn at mamma til slutt gir opp og står opp. Kjempevåken og uthvilt og klar for en dag som praktiserende alenemor med to søte små. Jepp.

Men dagen forløp egentlig ganske greit, vi var på besøk hos venner og alle har kost seg i finværet, og på ettermiddagen sykla vi tur med Mira og lekte i en barnehage. Ja, dagen forløp ok, helt til den eldste tøtta skal legge seg. Det er visst ikke særlig kult, i dag igjen (derav heimens nyhet klistremerkesystemet - der den eldste poden må være flink til å legge seg tre ganger for å motta en premie), forskjellen er bare at mor er gaaaanske mye mer sliten i dag og gaaaaanske mye mindre tålmodig for hva slags ønsker den lille måtte ha før kvelden og roen kan senke seg. Ingen trusler om manglende klistremerker hjelper, den lille blir veldig sint fordi mor ikke gidder mer utsletting av teppet, "pleddet rett på", tusen kosedyr til i senga, ett plaster til osv., og mor rett og slett veldig sur og oppgitt og ser den avslappende kvelden forvitre i trassalderhyling.

                                                           Disse to er i alle fall ikke sure!

Og så til toppen av kransekaka. Etter at eldstedattera motvillig har gått til ro for kvelden, må jeg ut og lukke garasjedøra og litt sånn forskjellig. Og tror du ikke naboen sykler forbi. Nabodama, som dumme, graviditetsbesatte, babygærne meg har funnet ut helt av meg selv er, ja, nettopp, gravid, sykler forbi, og jeg stopper henne, og jeg spør, du er det noe på gang, eller? Uttrykket hennes, ååå, uttrykket hennes, det litt paffe, overraskende. Hva? Hos hvem? Åh, nei. Hun ER ikke gravid. Og denne dama, hun er slank. Hun ser IKKE gravid ut, for å si det sånn, men jeg hadde bare en følelse, og ja, kanskje jeg bare ville at hun skulle være det, at sønnen deres, som jeg vet er et prøverørsbarn, skulle bli storebror. Eller så er jeg besatt av graviditeter hos folk. Det ER jo unektelig veldig koselig med folk som er gravide. Men det får være grenser. Hun svarte selvfølgelig, nei, jeg er bare tjukk, stakkars, nå tror hun at hun er tjukk også. Og jeg kjenner henne ikke noe særlig, men alt jeg har lyst til nå er å ringe på hos henne og si unnskyld, det var ikke meningen!! Du ser ikke gravid ut! Du er ikke tjukk!!! Huff. For en dag. Får håpe det blir bedre i morgen..