Egentlig het bloggen min "En sjømannsenkes bekjennelser". Sjømannsenke. Det er ikke et koselig ord, akkurat! Jeg måtte rett og slett bytte det til "sjømannsfrue". Det hørtes ikke like dramatisk ut. Men da vet i alle fall alle hva jeg snakker om. Det er snakk om å være gift med en mann som reiser ut på sjøen for en periode av gangen. I vårt tilfelle jobber mannen min fire uker ute, og så er han fire uker hjemme. Fire uker borte fra familien, det er lenge, det. Både for han, ungene, og meg. Særlig for meg, får man vel si. Jeg har jo ansvaret for alt. Barna, huset, hunden, bilen, i tillegg til jobben, så klart. Akkurat nå har jeg jo vært lenge i permisjon. Verre blir det antagelig til høsten, da to barnehagesnupper skal leveres og mor skal på jobb, alt på mors "regning". Men så er det så godt, da, når han kommer hjem! Og skal være hjemme i hele fire uker. Bare så synd at de ukene føles så utrolig korte i forhold til de ukene han er borte. For da skal alt taes igjen, og alt skal gjøres. Ikke bare skal bikkja luftes, men huset skal fikses, forholdet skal pleies og ikke minst skal man ha kvalitetstid sammen som familie. Endelig.
Denne bloggen kommer til å handle mye om det å være gift med en sjømann. Det å ha stifta familie med en sjømann. Det er ganske spesielt, i alle fall hvis man skal tro folk flests reaksjoner på vårt hverdagsliv. Det "vanlige" er jo at også far kommer hjem klokka fire - hver dag. Men slik er det altså ikke i vår familie. Men selv om det er tungt, har det også sine positive sider. Tro det eller ei! Det kommer jeg sannsynligvis mer konkret fram til etterhvert på bloggen. Likevel skulle jeg selvfølgelig ønska at også min mann kunne komme hjem klokka fire, hver eneste dag! Og at vi kunne tilbragt hver helg sammen som en familie. Men sånn er det ikke.
For å snakke om noe annet, er vi altså kommet hjem fra sydenturen vår. Og vi har hatt det helt herlig!
