Om lavkarbo og sunn fornuft. Og om å prøve å være fornøyd.

Jeg har ingenting i mot lavkarbo. Tvert i mot tror jeg lavkarbo har mye for seg. Det vil si, jeg holder en knapp på Fedon Lindberg og hans filosofi. Noe av den, i alle fall. Men jeg er ikke på lavkarbobølgen. Jeg slanker meg ikke. Og jeg har ikke tenkt å gjøre det med det første.

Lavkarbo funker. Det har mange sett. Mange går ned de kiloene de har ønsket ved å kutte ut karbohydrater. Jo færre karbohydrater du spiser, jo mer går du ned. Noen legger om kostholdet til lavkarbo for godt, og de holder seg slanke. Litt mer usikkert er det med noen av de andre. De som kutter ut all karbo for en stund, for så å innføre de gradvis igjen. Jeg mener å ha lest at flere har opplevd å gå opp igjen, men det er jo ikke sikkert at det stemmer.

Uansett. Dette innlegget skulle ikke bare handle om lavkarbo. Jeg er ingen ekspert, langt i fra. Men jeg vet litt. Dette innlegget skulle handle litt om fornuft også. Om min fornuft. For noen ganger føles det som at ALLE går på lavkarbo. Alle slanker seg, eller har tenkt å gjøre det. Ingen er fornøyd med seg selv.

Spesielt i fjor føltes det slik. I barselgruppa som jeg var i, snakket alle om at de ville eller skulle slanke seg, og noen hadde allerede begynt. Det virket som at alle tok det som en selvfølge at alle i gruppa vår ville slanke seg etter fødselen. Og ja, selvfølgelig er det lov, og noen trenger det kanskje. Men tanken hadde ikke streifet meg. Og jeg har jo to barn, så jeg har selvfølgelig merket svangerskapene på kroppen min og veier mer enn før graviditetene.

Men graviditetene har forandret meg. Nå må det kanskje nevnes at jeg har vært rimelig nær å ha hatt anorexia da jeg gikk på ungdomsskolen. Nå er jeg frisk, men det tok mange år, og faktisk kanskje de to svangerskapene, å bli frisk. Fokuset mitt ble annerledes etter barna. Det ble ikke så viktig å være tynn lenger. Jeg er ingen sylfide. Men jeg synes ikke jeg er for tjukk. Selv etter to barn. Og det er vel lov? Eller?

Jeg mener ikke at ingen skal få lov å slanke seg. Alle må få gjøre det de vil med sin kropp. Det handler kanskje litt om kroppsidealene i samfunnet i dag, et tema som nesten nærmer seg en klisje nå for tiden. For er det dem det er noe galt med? Eller er det vi som aldri blir fornøyde?

Hva mener dere?

Kjærestehelgetur

ble det på mannen min og meg denne helga, og det var helt konge :) Vi tok oss en oslotur, og snuppene har vært hos mormoren og morfaren i helga og koset seg masse. De har også vært sammen med tanta og en av kusinene sine. Snuppenes mamma og pappa har hatt en nydelig helg med restaurantbesøk, show på Latter, kino og shopping i fine hovedstaden vår :) det ble mange bygaver på jentene våre da vi kom hjem! Jeg har aldri vært så lenge borte fra noen av dem før, og det gikk fint, men å, så herlig det var å se de skjønne småtrollene sine igjen!

Håper alle har hatt en fin helg!



Bildet av Det kongelige slott er hentet her :)

Hverdagslykke

Så lykkelig man kan bli av å gå hjem fra jobben i finvær, og komme på at siden man går, så kan man jo stikke innom sportsbutikken på veien hjem med de fine joggeskoene man har litt lyst på, og som man bare MÅ kjøpe siden det nettopp har vært lønningsdag, og man dessuten trenger gode (og fine) sko å gå i på jobben. Og så fine de nye skoene er! Og så herlig det er å bare ha en jobb! Og tenke på at ENDELIG, i morgen kommer jentenes pappa og min kjære mann hjem fra sjøen!

Ja, det kaller man mange versjoner av hverdagslykke!

Og her er skoene:

Bildet er hentet herfra

Ha en fin tirsdagskveld :)

Hurrainnlegg

Det er grunn til å feire. Hurra! Jeg har bare en jobb. Jeg slipper å jobbe to steder. Gleden står i taket! Det skal bli godt å konsentrere seg om et sted, en jobb, en lærersituasjon. Snakk om luksus!

Deilig er det også at helgen er her. Endelig litt tid til å puste og ha ekte kvalitetstid med småsnuppene, og noen blanke ark av noen dager som bare venter på å fylles opp av koselige ting :)

Kanskje det blir noen turer med lekebilen?

God helg!

Helg!

Kjære, snille fredagen min. TAKK for at du endelig kom meg til unnsetning, og er her med all din sødme og fabelaktighet. Takk for at du var lyset i tunnellen helt fra mandags morgen, da enda ei uke som dobbeltarbeidende "alenemamma" var i gang. Takk for at du oppmuntret meg på en kaotisk tirsdag, da en stresset og forvirret norsklærer (ja, det var meg) så feil på timeplanen og kom to timer for tidlig inn i klasserommet og ikke kunne finne noen elever. Takk for at du bisto meg på onsdag, når jeg måtte hive i meg dagens lunsj-brødskiver fra Emilies Hello Kitty-matboks på vei fra den ene skolen til den andre i bilen.

(Bildet er hentet her)

Og en spesiell takk til deg, min kjære fredag, for at du var i nærheten da jeg igjen så feil på timeplanen torsdags morgen, og igjen ikke kunne finne noen elever og igjen, ja, igjen, kom to timer for tidlig inn i klasserommet. Tusen hjertelig takk!

For nå er du her. Nå er du kommet. Helga har begynt. Mor kan slappe litt av. Tenke på noe annet. Kose seg med kidsa. Ta et glass rødvin og litt firkløver. Og muligens, bare muligens, øyne et aldri så lite håp om at bedre tider er rundt neste hjørne. Bare kanskje. Bare et ørlite håp. Men det er jo lov, ikke sant? Å håpe.

God helg til alle!