Om tannlegebesøk.

I går var jeg så heldig å ha en koselig tannlegetime, sånn akkurat når påskeferien står for døra. Neida, det var jo ikke så ille, men tannlegetimer kan være ille nok, har jeg erfart, spesielt hvis det kommer litt brått på at en skulle synes det var så ille. Saken er den at jeg i fjor uforvarende hadde bestilt time hos et ungt og uerfarent tannlegeindivid som tilsynelatende syntes jeg var den teiteste pasienten hun hadde hatt med de svakeste kjevene hun noen ganger hadde hørt om ("Hæ? Sliten av å gape i 45 minutter?"). Saken ble ikke bedre av at alt hun skulle gjøre tok minst to evigheter til sammen...



Omtrent slik føltes det ut


 I år fikk jeg imidlertid tips om en hyggelig tannlege som var atskillig proffere og hyggeligere mot sine kunder, svake kjever eller ei, og alt var fryd og gammen, sikkert for at jeg hadde presisert mine noenlunde ubehagelige opplevelser av fjoråret og tanker rundt dette til vedkommende.

                                                                  Tanna er henta her


Men i går skulle jeg tilbake for å gjøre det som gjenstod for å få en frisk og rask tann igjen, og det kom visst litt brått på både psyke og dagsform, som sagt, spesielt siden injeksjoner med bedøvelse før boring åpenbart kan gi en form for hjertebank, som også kom litt plums (heter det plums? Eller kanskje boms? Nå ble jeg usikker) på, samt noe som føltes som en, eller kanskje tre evigheter med boring uten at bedøvelsen funka (ja, man kjenner boringa godt nede i nervene, ja, så vet man det (igjen)), nitidig, endeløst arbeid med å legge fyllingen og intense samtaler mellom tannlege og tannpleier om ferier på sykkelsetet og hesteryggen tidligere år.

Er det rart man blir utslitt? Godt det snart er påskeferie!

Her kommer påskekyllingene fra

God påske, alle sammen!!

Tannlegebildet er hentet her

Trening?

Jeg er litt stolt over at jeg har blitt hektet på trening, og da helst zumba. Jeg prøver å dra på trening så ofte det lar seg gjøre som småbarnsmamma og i deltidsalenetilværelse (hvor ble ukene mannen min var hjemme av, egentlig? Var han egentlig hjemme? Eller var det hele en drøm? Snakk om at tiden kan fly avgårde ass), og det blir som regel to, noen ganger til og med tre ganger i uken.

Og det er jo herlig å trene! Det er jo alle som gjør det, enige om. Ellers ville de jo ikke trent. Eller? Synes virkelig alle at det er så ufattelig deilig å hoppe og vrikke på rumpa til de blir svette og andpustne sammen med et tyve-tredvetalls andre svette folk? Hvis de fikk valget, er de heeeeelt sikre på at de ikke ville valgt sofaen? Nei? Ikke? For jeg kan noen ganger bare ikke fri meg for tanken på sofaen der jeg står klar for dyst med treningssko og svettebånd. Ikke fordi jeg faktisk ville FÅTT særlig mye tid på sofaen dersom jeg var hjemme, i og med at to småsnupper der mener det er uakseptabelt at mora slenger seg på det nevnte møblementet. (Hvis hun gjør det, kommer de to småsnuppene asap og insisterer på at det er herje-tid. You bet).

Men jeg tenker altså litt sånn: Er det virkelig opplest og vedtatt at menneskekroppen VIL ha fysisk fostring til fordel for latskap på sofaen? Jada, før i tiden brukte menneskene kroppene sine til kroppsarbeid og var kjernesunne og i dag sitter vi for mye foran datamaskinen både dagtid og kveldstid og det er ikke bra. Neida. Men hva er det da som driver den latskapen som vi vanlige, ikke-toppidrettsutøvere av og til kan føle? Er ikke det noe menneskekroppen VIL, kanskje? Eller er det virkelig så dypt forankret i kroppen vår at den skal beveges? Jeg bare spør.

Når dette er sagt, må jeg bare få si at det egentlig er ganske sjelden jeg føler dragning til sofaen i disse dager. Som tidligere nevnt, er sofaen nærmest et ikke-tema hjemme hos oss (dog ikke nødvendigvis for faren i huset..hoho), og det sørger jo naturlig nok for at en dragning dithen ikke er å oppdrive. Saken er den at det er herlig å trene. Når man har kommet seg over den såkalte dørstokkmila, vel og merke.

Ha en fortsatt fin kveld, kanskje på soffan?

Treningshilsen,

Fru Uteng.

Hektiske helga

Helga har vært hektisk. Snuppenes søskenbarn, onkel og tante har vært her i helga, og da stod både Barnas Dag og forskuddsfeiring av Emilies fireårsdag på programmet.

I Narvik her vi bor, er vi nå i VINTERFESTUKA, som er ca ti dager fullt av arrangementer, konserter, konferanser, utstillinger og andre ting. Den er unik for den lille byen vi bor i, og alle som bor her er rimelig stolt av denne festivalen vi feirer for å hedre rallarene og Svarta Bjørn. På lørdag var det dermed tradisjon tro Barnas Dag der barn (og voksne, dersom noen vil) kler seg i kostymer og går i tog. I år var det visst rekordlangt kostymetog, og det er jo gøy!

Innimellom slagene hadde vi storinnrykk i huset vårt både til frokost og middag. Det gikk akkurat å plassere sju voksne og fem barn rundt spisebordet på kjøkkenet... ;)

Søndag var det duket for feiring av den lille store jenta vår som blir hele fire år på fredag som kommer. Pappaen reiste ut i morges, så han fikk akkurat med seg feiringen av størstejenta si, noe som også var en stor del av poenget for familiefeiringa vi altså hadde i går.

Her er eldstesnuppa (indianerjenta) sammen med sin store helt på Barnas Dag!

Din mor er en godtegris

"Emilie, vet du at din mor er en godtegris?" spør moren sitt barn i det de tar ut en pose smågodt fra kjøleskapet og "påskgodis" fra Åhlens fra skapet en helt vanlig lørdags formiddag. "Ja", svarer barnet, og faren til barnet nevner i denne forbindelse at hun sist helg, da moren var borte, påsto til sin far at "æ spis nu ikke like mye godta som ho mamma".

Ja vel. Sa jeg forresten "påskgodis"? Ja, ja, jeg hadde vel ingen forhåpninger om at den nevnte påskgodisen fra Åhlens og Osloturen sist helg skulle vare helt til april, liksom. Den varte i alle fall til lørdagen etter. Og eldstesnuppa synes selvfølgelig at det er digg at moren ofte finner fram søte ting fra skapet eller finner en god grunn til å bake sjokolademuffins en tirsdags ettermiddag. Det skjer ganske ofte, faktisk.

Her er bildet tatt fra.

Gleden over det søte liv i vårt hjem er rimelig stor og fylt med lidenskap. Det kunne selvfølgelig ha resultert i en del flotte kaker og bakverk som med sitt utseende tar pusten fra de fleste, men her er altså smaken viktigst og utseendet sekundært. Men at sansen for det søte ofte resulterer i bakverk, har jeg jo allerede nevnt.

Heldigvis har vi funnet ut at faren er en renbarka potetgullgris. Det hjelper litt.

Ha en fin lørdag, kanskje du skal spise lørdagsgodis?